Les hva Stine Granlund mener om feltåret 2017 og hvem hun mener må ta ansvar.
Stine Cecilie Granlund, feltskytter fra Akershus
Jeg er født og oppvokst i en familie som elsker feltskyting, og som ikke kan vente med å starte sesongen så fort de siste bane-skuddene har smelt. For eksempel ble jeg ikke overrasket da jeg kom hjem og fikk beskjed om at det lengre løpet var satt i geværet og en plan var lagt for trening på avstandsbedømming – for nå er det ikke lenge igjen!
Det gleder meg når DFS sier at 2017 skal være et feltår. Dette er en gren jeg mener må få mer oppmerksomhet generelt. Det dalende deltagertallet på feltstevner de siste årene, viser til at noe må gjøres. Selv er jeg en av dem som trosser vær og vind for å få skutt disse 30 skuddene på et jordet. Men det er ikke bare for å skutt, men fordi det krever noe annet av deg enn når du ligger på banen. Nå handler det ikke om den sure 9,9 eller 10,0, men om hvem som treffer innenfor streken og hvem som klarer å se at vinden kommer fra en annen retning foran skivene. For tro meg: det er det kjipeste med hele feltsesongen, man husker ikke fra året før og gjør de samme feilene en gang til.
Saken fortsetter under bildet.
Norges Skytterstyre og Skytterkontoret?
Når jeg mener at det burde være mer oppmerksomhet mot denne grenen generelt er det flere ting som kan trekkes inn. Selv mener jeg at DFS sentralt til tider selv nedprioriterer denne grenen, som for eksempel under Landsskytterstevnet. All ros til arrangørene, men blir ikke feltfinalen litt glemt når den arrangeres når alle drar fra arenaen, og ikke minst når det ikke er anvisning på storskjerm? Det har blitt laget mange fine bøker opp gjennom årene med klistremerker, skrive notater fra stevner og treninger – men nå må det kanskje tas et steg lenger?
Samlaget?
I Akershus har vi gode skyttere som er kurset til å være feltinstruktører i regi av DFS. Burde det da ikke stilles krav til at de samlagene som deltar på kurset, at de må arrangere en samling eller lignende i eget samlag? En samling hvor juniorer kan få lære ulike teknikker for avstandsbedømming, bedømme vind: ja, rett og slett få erfaring med de nye utfordringene som kommer i tillegg til lange hold.
Hvert enkelt lag?
Selv sitter jeg i ungdomsutvalget og grubler ofte over hva jeg kan bidra med til at interessen for felt skal vekkes i de unge skytterne. Jeg kommer frem til det samme svaret hver gang: laget. Jeg mener også at det må til en endring i holdning til de enkelte lag og samlag. I vårt lag har vi faste felttreninger og de fleste skytterne i laget, uavhengig av hvilken standplass de ligger på, deltar på fellestreninger. Den gode treningskulturen som er i løpet av banesesongen videreføres rett og slett til felten. For selv om det er kuldegrader og mer klær på, så er samholdet fortsatt det samme. Ved at seniorer og rekrutteringsskyttere skyter sammen blir ikke avstanden fra å gå gjennom døra og prøve seg på lengre avstander farlig, og ei heller at jeg som senior hjelper til med å bedømme vind for de med kaliber 22. Hvorfor skal samholdet og fellesskapet i et skytterlag forsvinne bare fordi det blir kaldt?
Saken fortsetter under bildet.
Hver inkluderende!
En ting er at skytteren skal bort fra det kjente på 100 meter, men skytteren skal også inn i et nytt sosialt miljø. Bort fra venner som har en eller to sesonger igjen på finfelten, og inn på grovfelten med nye utfordringer – og ikke minst nye skyttere. Én ting er å mestre det skytetekniske, én ting er å bli inkludert. Selv husker jeg mine første feltsesonger som senior, hvor ingen prater til deg og spør du om hjelp får du korte svar. Jeg har aldri sett på meg selv som en stor konkurrent, og den holdningen skal vi ikke ha mot de neste ferskingene som kommer inn på en grovfeltstandplass. Ser du en skytter fra eget samlag som står å er usikker på vind – hvorfor går du ikke bort og prater med vedkommende? Du og han konkurrerer, men er det verdt å ikke hjelpe bare så du skal få en konkurrent mindre? For sjansen er stor for at vedkommende velger å ikke delta på flere feltstevner. En ting er at man ikke får det til, en annen ting er å ikke føle seg velkommen. Skulle jeg skutt bare fordi jeg er flink, så kunne jeg lagt bort utstyret for lenge siden. Det er det sosiale og samholdet som binder oss DFS-skyttere sammen, ikke glem det.
2017 er definert som et feltår – så hvem tar ansvar? Du og jeg, lagene, kretsene, samlagene, landsdelene - hele Det frivillige Skyttervesen!