I #dfsungdom-bloggen får vi unge skyttere til å blogge om ulike temaer. I hvert blogginnlegg møter vi en ny skytter som deler sine tanker om skytesporten, eller forteller om sin hverdag som skytter.
Ukas blogginnlegg er av Stine Cecilie Granlund.
Vi er alle forbilder
At kvinner og menn konkurrer side ved side, men også jenter og gutter uansett alder, blir ofte nevnt som en positiv ting ved idretten vi driver med. Da jeg begynte med skyting som syv åring var det helt nytt at jeg konkurrerte mot en jevnaldrende gutt ved siden av meg. Det frivillige Skyttervesen er unikt for på grunn av nettopp dette.
Da jeg var mindre var det noen skyttere jeg så opp til i skyttermiljøet. De navnene som alltid var øverst på listene. De som foreldrene mine hilste på når vi var på stevner, men som jeg ikke turte å snakke med selv. Det var først når jeg ble junior at jeg trente og fikk mer kontakt med senior miljøet, og jeg fikk se en helt annen side av mine idoler. Jeg fikk se den siden som viste seg frem på standplass. En side hvor det ble bannet nesten for hvert skudd, risting på hodet, kasting av hylser og magasiner.
Etter opplevelser på standplass hvor jeg har stått ved siden av skytter som hiver hylser i veggen, banner og sverter og lager et stor oppstyr rundt seg selv. Er det slik jeg også er på standplass? Etter å ha sett opptak fra årets Landsskytterstevnet kunne jeg puste lettet ut. Jeg gjør ikke slikt på standplass. På en trening i sommer fortalte en klok dame meg at banner jeg og er sur på et skudd, drar jeg med meg den følelsen videre til det neste og slik fortsetter det. Du har sikkert kjent på den følelsen hvor du vet at det var et dårlig avtrekk og du så du dro med deg hele geværet, og du vet at sånn skal det ikke gjøres. Derfor skal du perfeksjonere det på skudd nummer to. Det fungerer kanskje noen ganger, men ikke alltid. Det blir ingen tier det heller.
Blitt en trend?
Under årets Landsskytterstevnet var det en som påpekte på Facebook om det var blitt en trend å banne for hvert skudd når de var på tv. I første omgang tenkte jeg ikke spesielt over dette, men når jeg satt hjemme i etterkant og så på tv-opptakene, var dette noe som flere gjorde på standplass.
Har du noen gang tenkt på at det du gjør på standplass, eller skytebanen generelt, kan oppfattes annerledes av noen andre? Barn som driver med idrett i Norge blir opplært til at man skal ha en god sportsånd. Med andre ord skal de ha en god holdning på fotballbanen, håndballbanen og i skisporet. Dette gjelder også på standplass. Det blir utdelt flere priser til utøvere i ulike idretter som viser god sportsånd og har en god holdning. En slik pris blir ikke delt ut i skyttermiljøet, men vi har alle likevel et ansvar for å utøve god sportsånd og ha en god holdning. På og av standplass.
Sportslig opptreden
Da jeg ble kjent med mine idoler forsto jeg hvorfor de oppfører seg som de gjør på standplass. Jeg har forståelse for at de legger mye tid og krefter ned i idretten vi driver med, og blir skuffet eller irritert på seg selv når de gjør tydelige feil som de gjerne skulle unngått. Men det rettferdiggjør likevel ikke for en usportslig opptreden på standplass. Jeg har pratet med gode skyttere som trener nybegynnere, og flere sier at de stiller så gode spørsmål som gjør at de må tenke. Ikke fordi det er kompliserte spørsmål, men fordi de begynner å tenke over de tingene de gjør, og hvorfor de brenner for denne idretten.
Når det kommer en fersk rekruttskytter på sitt første stevne og det han eller hun får se er en sint skytter som slenger en pøll bort til bilen etter endt skyting. Er det slik vi vil vise frem DFS? Tenk over hva du gjør på skytebanen. For vi er alle forbilder, uansett alder og kjønn.