Det vi ikke snakker om

I #dfsungdom-bloggen får vi unge skyttere til å blogge om ulike temaer. I hvert blogginnlegg møter vi en ungdsomsskytter som deler sine tanker om skytesporten eller forteller om sin hverdag som skytter.

Denne uka har samlagsinstruktør i Oslo Skyttersamlag, Helene Rønningen fra Nordstrand Skytterlag, skrevet innlegget "Det vi ikke snakker om".

Det var koselig å lese Stines innlegg i DFS ungdom-bloggen, hvor hun beskriver noe de aller fleste skyttere i DFS vil kjenne seg igjen i, inkludert meg. Innlegget hennes får meg også til å tenke på noe vi sjeldent snakker om: hva med de som ikke lenger er å finne på skytebanen? De som ikke opplevde samholdet og gleden som gjorde at vi ble der?

(saken fortsetter under bildet...)

Mange kjenner antageligvis til Norges Idrettsforbunds (NIF) utfordringer med å holde på ungdommen, i aldersgruppen 13-19 år er det en sterk nedgang i aktiviteten. I DFS snakker vi ofte om overgangen fra junior til senior. Der du går fra å skyte liggende og knestående på 100m, til å skyte alle stillinger på 200m. Jeg har hørt diverse diskusjoner om en ”eldre junior”-klasse der man enten skyter juniorprogram på 200m eller seniorprogram på 100m for å få en mildere overgang. Men finnes det en så enkel løsning? Kan det ikke være at det ligger noe mer bak det? En av årsakene til at ungdom slutter med organisert idrett i NIF er at idretten blir for seriøs. Andre årsaker er at de synes det blir kjedelig og at venner slutter. Ettersom skyting er en individuell idrett har man muligheten til å legge det opp litt slik som man selv vil, men hvilken rolle spiller vi trenere og ungdomsledere her?

Selvfølgelig ønsker vi at ungdommene våre skal lykkes, og kanskje ønsker vi at de skal trene litt mer slik at de kan nå målene sine. Kanskje vi ubevisst har satt noen egne mål for hva vi ønsker at de skal oppnå.

Personlig tror jeg det er utrolig viktig at vi som innehar verv og jobber med ungdom er bevisste på vår trenerfilosofi og våre verdier, og ikke minst: hvordan gjenspeiler våre handlinger disse verdiene? Eksempler på verdier er sosialt samhold, mestring, resultat, kvalitet, kvantitet osv. Hvis du som trener er opptatt av bredde – betyr dette at utøvere som ønsker å utvikle seg til et høyere nivå ikke har muligheten til dette med deg? Eller om du er opptatt av resultater – fører dette til at du bevisst eller ubevisst presser utøvere som ikke ønsker det? Det må ikke være enten det ene eller det andre, det er utrolig vanskelig å balansere alt dette! Desto viktigere er det å reflektere over det.

(saken fortsetter under bildet...)

Er du som instruktør bevisst på din trenerfilosofi? Foto: Holum skytterlag

DFS er en breddeorganisasjon, allikevel handler de aller fleste artiklene på dfs.no/Skyttertidende eller skytterlagenes hjemmesider om de som vant. Jeg mener selvfølgelig at disse skytterne fortjener heder og ære, det ligger antageligvis mange timer med trening bak deres prestasjoner. Allikevel vil jeg stille spørsmålet: hvilke verdier formidler dette egentlig? Tyder ikke dette på at vi egentlig er mer prestasjonsorienterte enn mestringsorienterte i DFS? Til tross for at jeg ikke ser ut til å komme noe særlig høyere enn klasse 3 på en stund, så elsker jeg å holde på med skyting! Nettopp på grunn av dette som Stine snakker om i sitt innlegg. Samholdet, vennskapene jeg har knyttet og alle de opplevelsene skyting har gitt meg – både de som har fått meg til å gråte av skuffelse og de som har fått meg til å gråte av glede. Interessen for skyting og idrett har tross alt gjort at jeg har valgt å utdanne meg innen idrett. Selv har jeg ingen store ambisjoner på skytebanen lenger, og selv om jeg er tilfreds med dette har jeg opplevd å få kommentarer fra folk rundt om i skyttermiljøet. For eksempel kan noen se ut til å forvente at jeg burde være lite tilfreds som listefyll. Og jeg lurer på: er ikke gleden ved å drive idrett nok lenger? Jeg har drevet med skyting lenge nok til å vite at dette ikke beskriver den gjennomsnittlige DFS-skytter, men disse holdningene finnes der ute de også.

En av de andre hovedgrunnene til at ungdom slutter med idrett i NIF er at de ikke synes det er noe gøy lenger. For oss som ikke kunne tenke oss et liv uten skyting virker jo dette helt fjernt. Jeg pleier å beskrive LS som en ukelang juleaften for samboeren min, slik at han skal skjønne hvor mye det betyr for meg og hvorfor jeg planlegger hele sommeren rundt dette arrangementet. Men det går faktisk an å bli lei av skyting som så mye annet, og å ikke synes det er noe gøy lenger. Det er ikke gjort noen kartlegging på hvorfor ungdom slutter med skyting i DFS, så jeg kan bare synse rundt hva som kan være årsakene. Men det ville ikke overraske meg om det er mange av de samme grunnene.

(saken fortsetter under bildet...)

-Hvorfor inkluderes ikke funksjonshemmede i DFS?, spør Helene. Foto: skyting.no

Hvis vi skyttere er seriøst opptatt med at idretten vår skal være en sport for alle (som det reklameres for på noen av brosjyrene), er det kanskje noen grep som burde tas. Jeg er generelt lite kritisk til DFS, men jeg er utrolig skuffet over at det i 2016 ikke finnes noe tilbud for mennesker med funksjonsnedsettelser i DFS annet enn åpen klasse. Populært kalt ”dopingklassen” - dette sier kanskje noe om hvordan vi vurderer denne klassen og de som deltar i den. Det finnes kun én  klasse der mennesker med hver sin individuelle utfordring - enten man er lam fra midjen og ned eller har muskulære sykdommer - blir satt til å konkurrere sammen. Norges Skytterforbund (NSF) har et tilbud, men vi vet at det største skyttermiljøet for rifle i Norge finnes i DFS. Burde ikke alle som vil ha muligheten til å være med? Også på den store skytterfesten vi kaller Landsskytterstevnet? Hvorfor tør vi ikke en gang starte debatten om fordommer mot homofile, lesbiske, trakassering, doping og mobbing i idretten vår? Hvis idretten gjenspeiler samfunnet tyder alt på at disse fordommene også eksisterer på skytebanene rundt om i Norges land.

(saken fortsetter under bildet...)

-Hvorfor skiver Skyttertidende kun om de som vinner? Foto: Skyttertidende

Disse spørsmålene og denne kritikken er like mye rettet mot meg som alle andre, ettersom jeg er selv er trener i Nordstrand Skytterlag og samlagsinstruktør i Oslo. Hva gjør jeg selv med dette? Jeg har aldri snakket med ungdommene mine om doping i idretten – er det fordi jeg ikke anser det som et problem?  Og uansett mener jeg at det er utrolig viktig å jobbe forebyggende.

Jeg vil gjerne utfordre meg selv og alle dere som leser dette innlegget, uansett om du har verv i skytterlaget ditt eller ikke, til å sette deg ned å tenke over hvilke verdier du ønsker å formidle til andre skyttere rundt om i Norge. Idrett er ikke alltid like gøy, men jeg vil jobbe for et miljø der folk dømmes basert på personlighet, og ikke deres prestasjoner på skytebanen. Et lag hvor det er greit at du kommer på trening et par ganger i måneden fordi du har mye skolearbeid, bare fordi jeg blir glad for å se at du kommer tilbake. Jeg tror det kan hjelpe oss å holde på ungdommen.

Dette er noe jeg hele tiden må minne meg selv på. Jeg har gjort mange feil og kommer helt sikkert til å gjøre mange flere! Men heldigvis er det å feile menneskelig, og det er av våre feil vi lærer. Og det er det som gjør at vi kan utvikle både oss selv og norsk skyttersport videre!

Helene