Denne uka er det Lise Aurland som skriver i anledning feltåret 2017.
Lise Aurland er en ung skytter fra Søndre Land skytterlag og skribent for #dfsungdom. Denne uka er det hennes tur til å skrive om feltskyting i anledning feltåret 2017. Lise skriver om hva som er så spesielt med feltskying og forteller også en glad-historie fra stevnet hun skjøt i helga.
Nå er vi godt inn i feltåret 2017 og det er blitt et ekstremt høyt nivå i alle klasser, fra de yngste og opp til de eldste. Hva gjør feltskytingen så populær? Motiverer den deg videre i skytingen? Forskjellen fra å skyte på en helt vanlig rund sikteblink til en liggende stripe er ganske stor. Du må endre siktebildet ditt på hver figur, kanskje også skru noen knepp. Standplassene er også laget av forskjellig terreng alt utifra årstid.
Jeg syntes feltskyting er ekstremt morsomt og det er utfordrende med tanke på alle de forskjellige figurene/blinkene vi skyter på. Det er også utrolig gøy fordi vi skyter i all slags vær, enten det regner eller snør, om det er sol eller overskyet, til og med hvis blåser så kneskytterne blir revet med. Det er også utrolig gøy når du får figurer som ikke er så vanlige, f.eks en trekant delt i to hvor du skal ha tre skudd i hver eller en figur laget som en ''T'' og innertreffen sitter i høyre hjørne.
Utrolig mange av de som ikke ligger på toppen i baneskyting er ofte de som hevder seg i toppen i feltskyting. Dette gir motivasjon til å fortsette med det de liker, de ser også at dette kan de klare.
Det jeg syntes er motiverende med feltskyting er det sosiale og gode samholdet alle skytterene har. I hvert lag jeg skyter i på felt, enten det er med kjente eller ukjente skyttere følger alle med på hverandre å hjelper til om det trengs.
Saken fortsetter under bildet...
Det var senest en episode på Dølisjøfelten den 26.02.17, jeg var i et lag med noen veteraner og tre andre ungdomsskyttere. På hold 1 fikk jeg anvist 6/6 å kunne egentlig ikke skjønne det helt selv, den runde sirkelen er jo så liten. Veteranene i laget la merke til meg og sa at det var kjempe bra! Da fikk jeg en veldig god følelse som ga meg motivasjon til å holde ut resten av runden. På neste hold etter vi hadde skutt ferdig spurte de om hvordan dette hadde gått. Svaret jeg ga dem var: ''Her kan jeg tippe på en ut, men ellers så det bra ut.'' Da lo de godt å sa at dette gikk så fint så, det var ingenting å bekymre seg for. Anvisningen kom og det ble 6/4. Jeg fortsatte med 6/4 på de to neste holdene også. Etter fire hold hadde jeg 24/18, med bare 6 innertreff tap. Vi ankom siste hold hvor det var to figurer og tre skudd i hver. Her måtte det tas en vurdering om å skru til hver side eller sikte rett på hver figur, jeg siktet rett på hver figur men skrudde også et knep til siden for å kunne treffe innerblinken. Etter at våpenet og magasinene var blitt visitert gikk anviserene frem til blinkene, jeg så de var lenge ved min blink. Nervene kom fram, hadde jeg mistet noen? Jeg lå på skive 2 med ingen på min venstre side, derfor kom også min anvisning først. Anviseren tok spaken sakte rett opp i været og da slo tanken inn på at her hadde jeg mistet ett treff. Rett etterpå begynte han å veive med spaken, jeg fikk 6 treff. Så var det bare innertreffene igjen, der var det opp med spaken og veiving frem å tilbake. Jeg fikk 6/6 på siste hold og dermed 30/24. Jeg merket gleden i meg selv, samtidig som jeg så hvor glad de andre var på mine vegne. ''Er du skytteren med full pott og mange innerblinker?'' ''Ja, det kan nok stemme!'' var svaret jeg ga. Jeg fikk ny personlig rekord med innerblinker denne gangen.
Det var også en rekrutt i laget, han skøyt utrolig bra å fikk masse ros for alt han gjorde. Bestefaren hans sa at hvis du slår meg i dag så skal du få en 50 lapp, og det gjorde han. Bestefaren ble derfor 50 kroner blakkere. Han sa: ''Hadde du trodd noe annet?'' etter endt skyting.
av Lise Aurland.
