Minneord om Roar Steihaug
Det føles litt uvirkelig å skulle skrive noen minneord om n’Roar. Vi skulle jo så gjerne ha fått hatt han i full vigør blant oss, også vi i Alvdal skytterlag. Men skjebnen gjorde at slik vart det ikke, og vi fekk noen år til å venne oss tel at Roar ikke lenger var i stand til å fungere som vanlig blant oss.
Han var et munterasjonsråd og humørspreder og en gledesspreder for oss alle. Og for Alvdal skytterlag hadde dette større betydning enn som så. Vi minnes magiske øyeblikk på skytterhuset kunne høre at ‘n Roar sammen med mange andre var i sving. Stemningen sto formelig i taket over de mange og gode historiene. Alt dette med ‘n Roar som det naturlige midtpunkt. Det er slike ting som fester seg hos den enkelte.
Det vart stille rundt bordet med alvdalsskyttera fra det øyeblikk da Roar fekk hjerneblødning og ikke kunne være med oss mer. Humørsprederen og turbo’n vart borte. Vi satt liksom bare der og ikke helt visste hva vi skulle si. .. og itte noe det vart liksom det samme.
Itte i det hele tatt.
Så hvordan Roar kunne føle det når han plutselig ble lenket til en rullestol, praktisk talt språkløs. Uten å få sagt et ord for å beskrive sine følelser, komme med sine historier og ikke minst erfaringer, det kan vel ingen forestille seg. Spesielt ille måtte det være for en slik en som Roar som alltid var utadvendt og positiv, som alltid spredde humør og glede ovenfor oss alle.
Vi bør huske på Roar for alt dette.
God og allsidig skytter
Roar var en både allsidig og dyktig skytter. Han hadde i lang og allsidig karriere bak seg. Sportslig toppet det seg opp under Landsskytterstevnet på Voss i 2012 da Roar vant kl. V55 i grovfelt etter imponerende skyting på mesterskapsomgangen. Han lå ikke i det som kan kalles «kongelaget», men mestret presset perfekt og gikk til topps. Det å vinne i V55 på grovfelt regnes som svært vanskelig. Det er vel få vi har unnet en slik triumf som da Roar kunne heve pokalen i været og være ekstra glad – denne gangen på egne vegne.. Det fikk oss til å glømme det forsmedelige som skjedde under LS på Lesja i 2005 da ROAR lå på fig 3 i sjølve «Kongelaget» i felt etter fremragende skyting på 30-skudden. Men på liggende fikk han forkiling og fikk ut bare 3 skudd. Jeg tror jeg aldri har følt så synd på en skytter som på ROAR den gangen. Men Roar tok det som en mann.
Roar var en nærmest gudbenåded kneskytteren der han hadde en unik teknikk for å skyte hurtig og presist på knestående.
Både før og senere fikk Roar oppleve menge store prestasjoner, bl.a. det å bli samlagsmester i felt på hjemmebane i 2012. Da var det flere av oss som sa: endelig.
Og det hører med til skytterhistorien i Alvdal at det var hans sønn Rune som ble familiens første samlagsmester ,da han vant felt i ER i 1998.
Men Alvdal skytterlag vil også benytte anledningen her å framheve Liv Margrethe for både den måten du stilt opp for Roar på, spesielt disse siste åra som må ha vært svært krevende. Men også for den måte du alltid har stilt opp for Roar og familien og også Alvdal skytterlag m. bl.a. å være en av drivkreftene i Skytterhusets venner.
Alvdal skytterlag takker også for den gava som blir gitt til oss til minne om Roar i forbindelsen med begravelsen. Når vi nå skal bygge ny skytehall, vil vi nok finne en plass der for å markere dette.
Tusen takk skal dere ha!
Som alle skjønner har vi mye å takke Roar for i Alvdal skytterlag.
Vi vil derfor minnes Roar med vemod og stort respekt, og vi lyser fred over hans gode minne.
Hilse oss alle i Alvdal skytterlag